Tanker fra en uintegrert utlending

Nå har altså insomnia-en min slått inn igjen. Klokka er halv tre på natta, og jeg har ligget i senga og tenkt. Mest på hvordan jeg egentlig har det her i Japan. Og jeg har kommet fram til følgende: Jeg er det som etter Frps tankegang er en av verdens verste personer - en uintegrert utlending.

Jeg har nå bodd i Japan i over tre måneder. Jeg har fortsatt ingen nære japanske venner, knapt nok japanske venner i det hele tatt, venner som spør om vi skal finne på noe. Jeg tror faktisk alltid det er jeg som har vært nødt til å ta initiativ til å faktisk møtes og gjøre noe, de gangene jeg har hengt med japanere i sammenhenger som ikke har vært organisert på en eller annen måte, eller tilfeldig møttes på skolen.

Og når jeg henger med japanere, så merker jeg at det er en veldig stor språkbarriere der. Det funker stort sett greit på tomannshånd, for da kan jeg spørre om ting jeg ikke skjønner, og i varierende grad slå over til engelsk. Ganske mye verre når det er flere japanere til stede, og når de snakker seg imellom snakker de i cirka vanlig tempo, noe som jeg i liten grad klarer å henge med på. Dermed blir jeg bare sittende og høre på og prøver å skjønne noe som helst, og har ikke snøballs sjanse i helvete til å finne på noe jeg kan si for å bidra til samtalen.

Dette henger igjen sammen med at japanere, spesielt jenter, generelt går i flokk. Dermed er det vanskelig å spørre EN person om å gjøre noe sammen, (og dermed ha mulighet til å skjønne noe) uten å få venninnene hennes med på kjøpet. Gutt og jente alene sammen betyr stort sett at love is in the air her borte. Og det frustrerer meg, for jeg synes det er teit at det er sånn, fordi det gjør det vanskeligere for meg å få venner.

Men samtidig, dette er jo sånn kulturen er i landet jeg har kommet til. Har jeg da noen rett til å bitche om den? Burde jeg bare tilpasse meg til den, eller burde jeg holde fast ved de delene av min egen kultur som jeg mener er bedre?

I tillegg til dette er det begrensa hvor mye vi i utgangspunktet har å snakke om. Vi har ikke samme kulturreferanser, som igjen er grunnlaget for mye av spøker og samtaleemner. Dermed blir jeg antaklig også for dem en kjedelig person å henge med. Legg til det faktum at flertallet av de få jeg har blitt litt kjent med har interesser som stort sett ikke strekker seg utover drikking, shopping eller karaoke, og vi har ikke en særlig god match.

I tillegg kommer jeg til stadighet opp i situasjoner hvor jeg ikke vet helt hva som vil være passende å svare eller hvordan jeg burde oppføre meg. Det er også frustrerende i lengden.

Det blir dermed mye, mye enklere å henge sammen med de norske folka her. Og for all del, de er koslige mennesker, men jeg har sett dem hver bidige dag i tre måneder, og begynner å bli litt lei.

Når man da i tillegg ser på forutsetningene mine for å bli en integrert utlending:
1. Jeg hadde lært dette språket i ett år før jeg kom hit, og i tillegg kan engelsk flytende
2. Jeg dro hit av egen fri vilje, med en innstilling om å bli kjent med japanere
3. Jeg har naturlige kontaktpunkter som universitetet og kung fu-klubben
4. På universitetet legges det opp til forskjellige aktiviteter som skal bringe oss sammen med japanere

Så kan man sammenligne med bildet mitt av folka som den jevne innvandringsdebatten i Norge går på:
1. Få eller ingen forkunnskaper om språk
2. Varierende grad av fri vilje, tvilsomt at motivasjonen deres for å dra til Norge var "bli kjent med ny kultur og språk"
3. Naturlige kontaktpunkter: For barna som går på skole, ja, og for de som er i jobb, ja. For de andre, i liten grad.
4. Legges opp til aktiviteter som skal bringe dem sammen med lokalbefolkninga? Jeg vet ikke. Men jeg har inntrykk av at det skjer i langt mindre grad enn her.

Og når jeg da sitter her med følelsen av å være en uintegrert utlending med de forutsetningene jeg har for å nettopp ikke være det, hvordan er det da for de som kommer til Norge å prøve å bli integrert?

Så dagens oppfordring:
1. Inkluder utlendinger i samtaler, ved å enten snakke engelsk eller norsk som de har forutsetninger for å skjønne (både i tempo og vanskelighetsgrad)
2. Det finnes andre måter å se på verden enn den du er vant til. Ha dette i bakhuet når du synes utlendinger er rare.
3. Siv Jensen: Hold kjeft.

God natt og takk for seg.