Siste blogg

Nå er det 17 timer og 10 minutter til jeg etter planen skal forlate Togane og dra til flyplassen. Hybel er i stor grad vaska, skal ikke møte de japanske vennene mine før om et par timer, så jeg tenkte jeg kunne skrive en siste oppsummeringsblogg.

Kort fortalt har vel Japan vært veldig mye opp og ned. Eller, egentlig starta det ganske oppe, og har så gått jevnt nedover. I starten var ting spennende, jeg opplevde nye ting, tok masse bilder, ble kjent med nye folk, og bedre kjent med gamle, og ting gikk greit på skolen. Etterhvert forsvant litt av fascinasjonen med sjølve Japan, og vi kom til stadig tyngre kapitler på skolen, og da forsvant også noe av tida og orken jeg hadde til å prøve å bli bedre kjent med folk.

Highlights må vel sies å være Kung Fu-treninger, JIU-festivalen, å ha Ida på besøk og reise rundt. Tokyo er en veldig fin by, jeg kunne kanskje tenke meg å bo der, faktisk. Men i likhet med Togane er det nok mulig jeg ville mista fascinasjonen for den også hvis jeg hadde bodd der hver eneste dag. Men foreløpig er det jo ikke en issue uansett...

Jeg angrer på at jeg ikke fikk reist mer og lenger enn det jeg har gjort. Japan-opplevelsen min strekker seg fra Stillehavskysten til Tokyo, som totalt kanskje tar halvannen time med bil. Jeg skulle gjerne vært i Kyoto, Hakone, Hokkaido, Kyuushu, Okinawa, Osaka osvosv. Men jeg får heller bli en god kapitalist og tjene masse penger på en jobb jeg ikke er utdanna til så jeg får mulighet til å dra hit en annen gang:p

I tillegg skulle jeg ønske at jeg hadde blitt bedre kjent med japanere, og forsåvidt også andre utlendinger. (ble litt lei av nordmenn etterhvert...) På den lyse sida har jeg de siste to månedene blitt noe bedre kjent med Hairi, som har lært meg å spille litt shamisen, og som IKKE foreslår at vi skal dra på karaoke, shopping eller drikking. I tillegg er hun ganske flink i engelsk, så sjøl om jeg prøver å snakke japansk med henne, kan jeg alltids falle tilbake på engelsken hvis det er nødvendig. Akkurat det er veldig behagelig.

Jeg har dog bestemt meg for at jeg ikke skal tilbake hit for å studere. Studieopplegget her er rett og slett for hardt for meg, og jeg vil ikke treffe det bunnivået jeg nådde før jul, hvor jeg var nødt til å sende mail til lærerne mine og si at jeg ikke kom til å komme på skolen på et par dager fordi jeg ikke orka mer.

Men alt i alt, jeg har lært og opplevd masse, både om en annen kultur, å se min egen med litt andre øyne, lært litt om meg selv, og blitt ganske mye bedre i japansk, sjøl om jeg fortsatt har langt igjen til å føle at jeg kan kommunisere bra på det språket. Vi får se hva et halvår til på Blindern kan gjøre med det.

Så da, kjære mamma (og Ida Hønemamma): I'm coming home.